smalltalk: Arkitektens etiske rolle

I det siste har vi blitt oppmerksomme på en problemstilling vi tidligere ikke har drøftet konkret på bloggen:
Arkitekten (eller arkitektstudentens) rolle i det rusproblematiske landskapet.

Fredag 22.mai publiserte vi en bloggpost der vi viste bilde av at vi drakk sherry fra våre nye, danske krystallglass mens vi diskuterte planutkast. I forbindelse med denne bloggposten har vi hatt gode og interessante diskusjoner rundt hva vi vil at bloggen vår skal være. Diskusjonene har ikke endt i noe endelig fasit, men vært nyttig for vår egen bevissthet.



Vi lærer lite på skolen om arkitektens rolle i det etiske landskapet. Vi har ingen fag som grundig tar for seg temaer som potensielle etiske dilemmaer, sponsing, underbevisst påvirkning av aktører utenfra og økonomiske gevinster av de valg som tas og avgjørelser som fattes. En arkitekt er en leverandør av en tjeneste, på lik linje med en rørlegger eller en blikkenslager. Man får et oppdrag av en kunde, som man gjennomfører fordi man får betalt. Arbeidslivet skiller seg fra tegnesalen på skolen; i det virkelige liv tegner man ikke inn svære parker eller walk-in-closets fordi man synes det er fint. Man følger hele tiden noen andres krav, og følger ønsker og forventninger ut fra regulerte, økonomiske og lovbestemte hensyn.

Et arkitektkontor er stadig i kontakt med produsenter og leverandører som ønsker å maksimere sin egen profitt, en kommunal planlegger oppsøkes stadig av utbyggere og leverandører som ønsker å påvirke viktige avgjørelser i deres favør. Hvor går grensene for hvor langt en arkitekt skal strekke seg før hun går på akkord med egne verdier? Hvor lett skal en la seg invitere med på sponsede bedriftsbesøk (smøring) og hvor lett skal man ta imot kontormateriell med firma-logo på (produktplassering)? Må en være kristen for å tegne en kirke? Kan en være prinsipielt mot fengselstraff og likevel tegne et fengsel? Kan man tegne et luksuriøst landsted til Fremskrittspartiet selv om man stemmer Rød Valgalianse? Hvor langt må man strekke seg for kundens kynisk-økonomiske utnytting av en reguleringsplan før man setter foten ned?

Med andre ord - hvor langt strekker arkitektens (og snekkerens, malerens og prosjektlederens) ansvarsområde for bygningens funksjon og virkning seg?
Må en arkitekt "stå inne for" bygget hun tegner?
Hva er arkitektens etiske rolle?


Det er forskjell på person og professjon. En privatperson kan ha andre grenser for rett og galt enn hva et samlet arkitektkontor anser som etisk riktig. Som student er denne forskjellen mindre. Man har ingen tittel å forsvare. Man har et mindre vesentlig skille mellom arbeid og fritid. Man er konstant i en lærings-prosess og man representerer ingen andre enn seg selv.

En målsetning med bloggen vår er å få arkitekturen ut til folket. Vi vil bruke den som et kommunikasjonsmiddel for å nå flere samfunnsgrupper, også de som vanligvis oppsøker arkitektur-relatert informasjon. Den gir innføring i prosjektet for utenforstående kilder vi kommer i kontakt med i løpet av arbeidet, de som vil kan følge oss videre uten at vi trenger oppdatere dem på andre måter, den hjelper familie og venner å holde seg oppdaterte, og veiledere og kolleger kan følge prosessen tett. Dette betyr også at folk med svært ulike forhold til både arkitektur og rusomsorg leser bloggen, og at vi må balansere forventningene fra alle disse målgruppene.


Temaet vi har valgt for oppgaven vår, rusomsorg, er et komplekst og utfordrende felt. Det toucher mange ideologier, følelser og personlige erfaringer hos svært mange ulike grupper mennesker. Hva rusomsorg faktisk er varierer sterkt fra organisasjon til organisasjon, fra person til person og fra land til land. I vår blogging jobber vi hele tiden med å balansere brannfakler og egne meninger med høflighet og anstendighet. Rusomsorg er et hett politisk tema, og det er klart at også vi, etter flere måneder med research og kontakt med miljøet, gjør oss tanker rundt hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Vi vet at vi til syvende og sist ikke kan bestemme driften av bygningen vi tegner, men vi har hele tiden visjoner for dette i bakhodet når vi utforme stedet.


Som nevnt under vårt innlegg på Hitech Lotech ønsker vi på bloggen å dokumentere vår arbeidsprosss, som arkitektstudenter. Det vil si at vi ønsker å utnytte den muligheten vi har til å frigjøre oss fra offentlige krav, offisielle politiske holdninger og plikt til å tale på vegne av andre enn oss selv. Vi ønsker på den ene siden at prosjekter av den typen vi har valgt å prosjektere bør ha en åpen og ærlig planprosess, sånn at tilbakemeldinger kan komme underveis i arbeidet. Samtidig har vi sett at enkelte deler av arbeidet ønsker vi og noen må vi holde unna offentligheten. Dette fordi vi jobber med en del sensitive opplysninger, f.eks bilder av brukere, informasjon om enkeltepisoder, smutthull i loven osv. Vi ønsker en personlig og åpen dokumentasjon av prosessen, uten at bloggen blir for privat. Vi ønsker å nå andre lesere enn kun de som kjenner oss fra før, og må passe oss for at temaene også interesserer utenforstående. Dette betyr at vi må balansere bloggposter om påskefrokost og diplomfest side om side med bloggposter om tilgjengelighetsloven og konkret innleveringsmateriale. Vi ønsker å dokumentere de faktiske forhold rundt vår egen studenthverdag samtidig som vi ønsker å holde et høyt, faglig nivå. Dette er en utfordrende balanse.

Vi diskuterer jevnlig hva vi skal og kan publisere, men vi prøver å strekke oss langt når det gjelder vår egen prosess og åpenheten rundt denne. Vi vet at mange som følger oss er interessert i nettopp hvordan vi, Agnete og Hege, jobber i vår studenthverdag. Vi har fått mange tilbakemeldinger på at dette er bloggens styrke, både fra kolleger og bekjente. Vår blogg vil aldri kunne konkurrere med et faglig forankret arkitektkontors profesjonelle prosessbeskrivelse. Den vil heller aldri kunne være noen mal for en offentlig instans dokumentasjon av en arbeidsprosess i en sak. Vår blogg er det den er; historien om et mål og veien mot det.


På Furulund har lederen aldri vært medlem av Frelsesarméen, på Dannesbo holder de kommunale tilstelninger i hagen og på Valøya er det fineste rommet i huset forbehold de ansatte. På den andre siden har de på Lade Behandlingssenter alkoholforbud på personalets juleavslutning også utenfor området, på E-huset spiser de ansatte alle måltider side om side med beboerne og på Stokka finner de ansatte seg i at det røykes i fellesområdene.

Vi skal tegne et pleiehjem for eldre rusmisbrukere. De som har forsøkt å slutte med rus gjennom hele livet, og som bare trenger et godt sted å være mens livet går mot slutten. Trygghet med ekstra stell og ekstra omsorg og frihet til å være seg selv i et permanent hjem. De skal til og med få lov til å ruse seg der. Kanskje på rommet sitt, kanskje på fellesrommet, kanskje i hagen. Vi bestemmer ikke driften, men vi har sett eksempler på det meste.


Vi valgte å publisere bildet av sherry-glasset. Ikke fordi det har så mye å si for det faglige resultatet , vi kunne like godt la være, men fordi slike stunder også er en del av vår prosess. Ikke hver dag, men av og til. Vi synes det er stor forskjell på bruk og misbruk. Og vi synes forskjellen på arkitektstudent og arkitekt er akkurat stor nok til at vi kan vise det fram til våre lesere.